The journey of life

Jeg har nå nettopp kommet inn fra en kveldstur med Tira. Eller, en sjelden kveldstur med både Tira, Tommeline og Saga - samtidig:

Dette har aldri skjedd før, at alle tre har blitt med på tur samtidig. Kattene pleier vanligvis jage hverandre, de er ikke akkurat helt venner. Men i kveld gikk de sammen, og løp vennlig etter hverandre.Det gjorde meg i godt humør. I tillegg kom var alle sangene på spillelista mi perfekte til gåtempoet mitt, selv om de spilles i tilfeldig rekkefølge. Og været var fint. Det var lyst. Så jeg ble i enda bedre humør. Plutselig innså at akkurat da, på den turen, var jeg lykkelig. Helt ut av det blå.

Jeg har bestemt meg for å holde på de små øyeblikkene. Memorisere dem slik at jeg kan dra dem frem når jeg lurer på hvorfor jeg gidder å stå i kaoset som roter inne i meg på grunn av terapien. Slike øyeblikk fungerer som en drivkraft. De minner meg på at jeg kan ha det slik - de kommer oftere. Utviklingen er langsom, men den er der. Og det viser meg at jeg kan få det slik. Se glede i framtiden.

Tro på framtiden.

Jeg tenker en del på hvilken rolle bloggen skal ha i livet mitt - om den i det hele tatt skal ha en plass. Likevel kommer jeg stadig tilbake til at jeg ønsker å ha den. Jeg makter ikke kvitte med meg den, selv om noen mener at det er til de beste. 

Jeg har alltid holdt fast på at bloggen er en nødvendighet for meg. Gjennom bloggen min kan jeg skrive om tanker, følelser og prosesser i livet mitt. Jeg er kanskje flink med ord på papiret, men å snakke om følelser er en stor utfordring for meg. Isteden viser følelsene seg som ulike symptomer som fyller kriteriene til en eller annen diagnose. Bloggen gir meg mulighet til å fortelle de som bryr seg om hvordan jeg har det. Innleggene kommer kanskje ikke ofte (jeg prøver å tenke meg om to ganger før jeg poster noe), men de gangene de kommer håper jeg på å kunne fortelle andre om hvordan jeg har det. Jeg er jo ikke noe flink til det muntlig. De fleste som har spurt meg om hvordan jeg har det, vet at de får som svar at alt er fint selv om jeg holdt kniven i hånden kvelden før. 

Likevel, jeg er smertelig klar over konsekvensene som kan inntreffe av å ha en slik åpen blogg (dog;den er nok ikke så åpen som mange tror). Inntrykk jeg gir til andre mennesker, setninger som ?Internett fanger? og tanker om hvordan disse innleggene kan påvirke meg i fremtiden ligger der. Det er dette som ofte får meg til revurdere bloggingen. Men som tidligere nevnt, jeg kommer alltid frem til at den bør bli. I dag fikk nettopp en bekreftelse på dette. En tekstmelding fra ei venninne, ei som jeg relativt nylig har stiftet bekjentskap med. Gjennom bloggen fikk jeg fortalt henne hvordan ting var akkurat i dag, og det var godt for henne å lese det. 
Og det kjennes godt for meg å vite at hun vet. 

(beklager at det ikke er noen bilder, men jeg skriver ikke på pc'n min)

Hvilken herlig følelse det er å ha den herlige følelsen noen ganger. Dere vet, i perioder hvor alt kan virke kaotisk og forvirrende, så kommer den ene dagen. Den dagen hvor været er perfekt, og hvor humøret rett og slett bare er godt. Det er det i dag. Været er nydelig, jeg sitter på en cafe i Drammen, har fått vindusplassen og kaffen er perfekt. Det klør. Det klør i fingrene mine, og hodet mitt er så ufattelig fullt av tanker. Jeg sliter likevel med å sortere dem slik at de kan passe i et Word-dokument. Men skrivelysten er der. 

Som dere sikkert forstår, tenker jeg mye om dagen. Hodet er et eneste stort vespebol av tanker, og noe har truffet bolet slik at vepsene konstant virrer rundt på jakt etter den skyldige. Noe skjer med meg. Jeg aner ikke hva som har utløst det, men jeg føler meg nærmere svar på ulike ting enn noensinne. Nye perspektiver belyses, nye spørsmål stilles og lukkede dører åpnes. En togtur inn til Oslo, hvor tankene løper fritt selv uten tillatelse fra den som angivelig styrer hjernen, suger energien ut av meg. 

Det rare oppi i det hele, er at selv om jeg jobber mer intenst med meg selv enn på evigheter, er energinivået bra, faktisk bedre enn på år. Jeg sliter med å forstå det, men kanskje det skyldes at disse tankene, på tross av sin tyngde, motiverer meg. Det virker som om jeg endelig er i ferd med å se...tja, ingen løsning (sånn fungerer jo ikke livet), men...muligheter. Håp. Håp om at jeg kan klare å sortere ut ting, bli ferdige med dem og begynne å leve livet slik jeg ønsker. 

Men prosessen er på ingen måte lett, og det er mange ganger i løpet av en dag jeg faller litt i kjelleren. Hvor ting oppleves som overveldende og for omfattende, og jeg mister troen på å klare det. Hvor jeg mister troen på at jeg kan leve det livet jeg ønsker. Når jeg mister denne troen, mister jeg håpet om en fremtid, og dermed den eneste grunnen jeg har til å fortsette. En drøm er jo så viktig å ha. 

Men så er det noe som nekter meg å bli i den kjelleren. Jeg kjemper imot, ønsker å være der. Ikke fordi jeg trives der, men fordi det er trygt. Men noe drivere meg likevel opp, og tvinger meg ut i verdenen jeg så lenge har gjemt meg fra. Den verden som har gjort meg så vondt. Men ut går jeg. Noe i meg ønsker å satse. 

Så jeg satser. 

Se deg ikke tilbake.
Det er ikke den veien du skal.

Så sier de flotte ordene. Jeg klarer dog ikke være helt enig.
Å se seg tilbake er noe helt annet enn å snu og gå tilbake, og det er noe helt annet enn å se for mye tilbake, slik at man mister fokuset på den retningen man egentlig skal gå - forover.

Å snu ryggen permanent til fortiden tror jeg ikke er sunt. Jeg tror det er viktig å være klar over hva som skjuler seg på stien du har lagt bak deg. Det er viktig å titte bakover noen ganger. Uten å gjøre det, er det umulig å se utviklingen. Det er vanskelig å se veien man har gått, humpene man har støtet på og milene man har lagt bak seg. Hvordan skal man rose seg selv for sin egen innsats og utvikling, hvis man ikke titter på hvordan ting var før? Bevissthet er det viktigste fundamentet for en utvikling.

Jeg tør påstå at forskjellen ligger i å la uværet og humpene man møtte på sin tidligere vei, bli igjen - "på stedet hvil", mens man selv fortsetter forover. Det er slik man trygt kan titte seg tilbake. La utfordringene bli igjen akkurat der de oppsto, slik at du ser hvor mindre synlige de blir for hver meter du går. Til slutt blir de usynlige for deg, men du vet at de er der og også at de blir der. De er ikke med deg på ferden nå og det er trygt å gå videre.
Møter du på en ny storm, kan du være trygg på at den også blir værende på samme sted som den oppsto når du har gått igjennom den.

Det vil bli bedre.

Merkelapp. Vi setter det så lett på hverandre, men det kreves jerntang og mer til for å bli kvitt den. Hvis du blir kvitt den.

Hva er min merkelapp? Jeg har nok mange av relativt uskyldig karakter, som "engasjert". Jeg tror også merkelapen "sta" er festet ganske godt på meg. Ingen av disse merkelappene hindrer meg. Min største merkelapp gjør derimot det. Min merkelapp som "psykisk syk".

Landslederen i Mental Helse, Anne Grethe Klunderud snakket om merkelapp på konferansen 29. februar. Hun redegjorde godt for hvordan lykken er å ha en merkelapp. Dersom du har en diagnose, utløses en rekke rettigheter og noen ganger goder for deg i velferdsstaten. Dette er i utgangspunktet vel og bra. Men det skjer samtidig en stigmatisering, og det er jeg overbevist om at skjer uansett hvilke argumenter for å unngå dette som legges frem.

Får du merkelappen, får du diagnosen - blir du en del av den.

Du blir en del av en statestikk. Du blir tildelt en rolle. Diagnosen tar fra deg din egen definisjonsmakt over deg selv, og du defineres av diagnosens rammer. Diagnosens kjennetegn blir samtidig noen slags retningslinjer for hvordan du skal oppføre deg. Oppfører du deg ikke i tråd med diagnosen, er du dertil ikke syk og du har derfor ikke "krav" på videre forståelse.

I noen sammenhenger kan merkelappen få oss til å forstå oss selv og bedre. Dessverre skjer likevel ikke dette uten at mennesker samtidig puttes i bås. Og selv om vi langs veien møter mange "forstå-seg-på'ere" som forstår diagnosen i hjel, blir vi likevel aldri helt forstått. Våre handlinger blir forstått i lys av diagnosen, og skulle vi gjøre noe som ikke er i tråd med diagnosen, må disse "forståelsesfulle" menneskene enten finne en ny diagnose i tråd med atferden, eller du må erklæres "frisk".Som om noen egentlig er helt friske.

Det viktigste er vel ikke disse diagnosene, men å se mennesket i sin helhet og i sin egen individualitet. Det viktigste er å forstå mennesket.

Diagnosen er det å være menneske - det er min merkelapp, din merkelapp - og slik er det meningen vi skal forstå hverandre.

 

For noen fantastisk innholdsrike dager jeg har hatt i det siste! Jeg er helt sprekkferdig av fortellertrang, og jeg kjenner inspirasjonen spirer i meg. Velkommen kjære vår (du er velkommen til å bli), velkommen positive tanker og velkommen kjære praksis!

Det er nettopp her essensen ligger for mitt gode humør. Litt sol og lengre dager har aldri gjort meg noe vondt, men det er det faktum at jeg startet i praksis på mandag som er hovedårsaken til min lille "blomstring" og spiring. Jeg har bare vært i praksis i fire dager, men føler jeg har lært mer om både medmenneskelighet, profesjonalitet og mestring enn de to siste årene til sammen.

Dagene er fylt med aktivitet (jeg har til og med spilt fotball!), turer, latter, tårer (glade og litt vonde) og gode samtaler. Jeg gjør meg ufattelig mange erfaringer, og det viktigste av alt jeg lærer meg er at

jeg er god nok.

I går var jeg på en konferanse i regi av Mental Helse og HiBU, med tema "Psykisk helse hele livet". Det var snakk om at det skulle arrangeres neste år også, og jeg håper inderlig jeg får muligheten til å være med på det igjen - og jeg anbefaler alle som interesser seg for temaet å gjøre det samme. Konferansen hadde tre gjesteforelesere, hvor Victoria Ibabao Edwards var en av dem. Søk henne opp på google, og du finner både bloggen hennes og flere tidsskrifter hun har vært med på skrive. Hun fortalte litt om hennes opplevelse av å være psykisk syk, og om hva som sparket henne riktig vei. I den anledning viste hun oss et spørsmål hun selv en gang hadde blitt stilt, og dette spørsmålet sitter nå i kroppen min:

Kunne du tenke deg å dø nå, eller for bestandig?

For fire år siden, ønsket jeg å å dø for bestandig. Tror jeg. Nå er jeg derimot sikker på at det ønsker jeg ikke. Det kommer perioder hvor jeg ønsker å dø nå. Dette er perioder som kjennetegnes av stress og høye krav til meg, slik at ting blir overveldrende.

Da er det viktig å huske på at jeg bare vil dø nå - ikke for bestandig.

(www.weheartit.com)

Da har man kommet seg litt ovenpå igjen. De verste mørke tankene har forsvunnet litt i bakgrunnen for øyeblikk. Jeg er veldig svak for tiden, så de blir fort fremtedende og det tror jeg skyldes at jeg er så sliten. Heldigvis har jeg fått litt å sove på av overlegen på DPS, og det gjør mye med motet med noen timer god søvn.

Når det gjelder DPS viser det seg at min behandler har blitt gravid, noe som så klart er en fantastisk nyhet, og jeg er oppriktig glad på hennes vegne :) dette betyr dog også at hun blir borte for meg ett års tid, og jeg skal ikke si jeg ikke opplever det som utfordrende. Det ser ut til at jeg "får lov" til å komme tilbake til henne når hun er tilbake fra permisjon, og det er en mulighet jeg vil benytte meg av, selv om dette betyr at det er store muligheter for at min behandling med god progresjon blir satt litt på vent. Jeg vil jo ha en annen behandler i mellomtiden, men jeg har liten tro på at noen kan hjelpe meg slik hun kan og det er nettopp derfor jeg er villig til å vente. Denne beskjeden tok mye mot for meg, og jeg regelrett knakk sammen når jeg mottok den. Men etter noen dager ser jeg at det er håp selv om ting kanskje ikke går som forventet. Jeg har jo ikke mistet muligheten - må bare gå en litt annen sti :)

Siden behandleren min nå om noen få måneder blir helt fraværende for en stund, tok jeg kontakt med IKS (interessegruppe for kvinner med spiseforstyrrelser) og fikk et møte hos dem i Oslo. Dette er første gangen jeg angriper overspisingen min som en konkret spiseforstyrrelse, og allerede iløpet av de første setningene som ble sagt av dama på møtet, holdt jeg på å starte å gråte. Det var så uvirkelig at noen andre gjenfortalte mine tanker og følelser - og det hun gjorde var å fortelle sin egen historie. Jeg vet at jeg kommer til å benytte meg av flere av tilbudene de har. Bare det å prate litt på det møtet, hjalp meg med å kontrollere spisingen min litt mer. Og det føles godt - jeg har faktisk litt troen på dette.

Så, som en siste god-nyhet vil jeg fortelle om min første eksamen. Hadde den i slutten av oktober, og sensuren falt i dag. Jeg følte på ingen måte at den gikk bra, og forberedte meg på laveste karakter, i verste fall stryk. Jeg har følt at denne eksamen symboliserte hele min videre mulighet for å klare meg på skolen - etter den dårlige erfaringa på HiBU, hvor jeg høyst sannsynlig ikke klarte skolen fordi jeg var for syk, har jeg tenkt at jeg ikke klarer høyskole i det hele tatt. All selvtillit angående skole forsvant som dugg for solen, og med det all selvtillit som eksisterte i meg fordi jeg la all min verdi i skolen. Dette har jo vært en del problematikken jeg har jobbet med, men likevel har jeg vært svært nervøs for resultatet. Det viktigste for meg å bestå, for jeg tror ikke jeg ville klart å ta opp en eksamen sammen de to vi skal i januar  - til det er jeg alt for sliten. Men heldigvis ble resultatet bedre enn forventet, og jeg fikk bevist for meg selv at jo - jeg klarer høyskole ;)

Ja, jeg er egentlig ganske fjern i skrivinga mi nå for jeg er ganske sliten, men det var en kort oppdatering. Jeg sier ikke med dette at alle tunge tanker er borte, men jeg har på nytt bestemt meg for å ikke gi opp

Jeg kan klare dette.

Dæven, jeg er stille av meg på bloggen! :p

Men ja, det skyldes det som det altid gjør; jeg er nedfor, og føler ikke for å overlasse bloggen med masse drit og negative tanker.

Som en kjapp oppdatering (for den som måtte interessere seg for det), kan jeg si at første eksamen på studiet er gjennomført - eksamen i samfunnsvitenskapelige emner. Karakter er enda ikke mottatt, men jeg tror jeg består og i første omgang er det jo det som er viktigst (tenk at jeg sier noe sånt!!! Hvor har ambisjonene mine tatt veien?). Vi er nå i gang med to fag, rettslære og psykologi. Psykologi er jeg heldigvis litt kjent med fra før og faget er fortsatt like interessant. Rettslæra, altså jussen, er også ganske interessant, men derimot mye mer tungt å lese og arbeide med. Jeg hadde jobbet med juss i en dag før hodet mitt sa stopp. Fikk ekstreme, og unormale hodesmerter på onsdagen forrige uke som endte opp med en tur på legevakta for å få bukt med smertene - ble sendt ut derifra en sprøyte og pille med smertestillende rikere, og en resept på migrenetabletter i handa. Migrenetablettene hjalp ikke stort, men de verste smertene kom heldigvis ikke tilbake. Var derimot plaget av konstant hodepine fra torsdag til mandag (noe sånt har jeg aldri opplevd før) som sørget for at all lesing av pensum gikk til h*****. Heldigvis har det gitt seg nå og jeg har fått lest noe, men ikke på langt nær så mye som jeg burde. Og det skyldes ingen fysiske faktorer, jeg er bare ikke motivert. Har ikke overskuddet, har ikke lysta, har ikke trua... Jeg begynner virkelig å miste troen på at jeg kan klare dette.

 Og det skyldes flere ting. Et eksempel er søvnen. Det å skulle komme litt tilbake til en normal hverdag med skole, har på ingen måte hjulpet meg med søvnproblemene mine. Jeg vil heller si tvert i mot. Særlig den siste tiden har det gått til h***** med søvn. Jeg har blitt så redd for å ikke sovne, at jeg legger meg med angst - bankende hjerte, høy aktivitet i hodet, kribling i beina.... Og nei, de beroligende jeg har fått (Sobril, den hjelper vel knapt noen) hjelper meg ikke det hele tatt. Sovner oftest i fire-femtida totalt utmatta. Og skal da opp igjen klokken seks. Jeg er helt fjern på forelesningene, og sliter virkelig med å få med meg stoffet. For å få bukt med søvnproblemene forsøker jeg flere ting; holde meg våken frem til leggetid igjen - altså rundt 20-22 timer uten søvn, uten at jeg faktisk sovner tidligere av den grunn. En sjelden gang kan jeg legge meg i titiden, totalt utmattet - og jeg sovner - for bare å våkne igjen to timer senere uten å klare å sove mer. Sovner da igjen i fire-fem tiden og sirkelen er i gang igjen. Jeg har forsøkt en god varm dusj før sengetid/droppe dusjen, avslappingste/ingen te, ha på TV/TV av med dempet belysning, lese/ikke lese, jeg har hentet ned ulike meditasjonslydklipp og forsøker å konsentere meg om de.... Forsøker å sove en halvtime på ettermiddagen for å hente meg inn, men uten å ødelegge nattesøvnen... Nei, ingenting hjelper. Når det gjelder søvnmangel er det slik at det snart går rundt for meg. Sliter konstant med å holde øynene oppe, og er blitt en "smule" irritabel....

Ja, der ser dere - så kort tid ut i innlegget tok det før jeg begynte med masse negativt drit. Tankene er ikke gode om tiden nei....

Og samtidig ser jeg spiseproblematikken min øke. Noen dager sulter jeg meg, noen dager overspiser jeg (les:spiser masse drit med en gang jeg kommer hjem) og overspisedagene er absolutt i flertall. Tror det er en desperat kompensasjon for mangel på søvn, energi og for å ikke kjenne på vonde følelser. Så på grunn av det har jeg tatt kontakt med IKS ihåp om at de kan hjelpe meg på en eller annen måte. Vurderer også sterkt å ta kontakt med fastlegen min for å få hjelp til overvektsproblematikken. Noe må skje - jeg dreper meg selv sakte slik jeg holder på...

Og nei, jeg vil faktisk ikke dø. Og det er en helt ny følelse for meg. Jeg ser fremtiden min foran meg, noe jeg aldri har opplevd før. Og jeg vil ha den fremtiden. Og for å nå den må jeg holde ut med skolen. Men det er så tungt. Behandleren min på DPS er fortsatt sykemeldt, og jeg har så mange ting jeg burde jobbet med.... Det renner over. Den gode progresjonen jeg hadde iløpet av sommeren - kontakten jeg var i gang med etablere med meg selv og mine følelser... den er borte. Jeg har mistet meg selv igjen. Har virkelig ikke taket på meg selv. Jeg føler meg forvirret, forsvarsløs, ensom... Trist. Rett og slett. Jeg er redd den dype depresjonen har innhentet meg igjen. Og det føler jeg faktisk litt urettferdig. Alt for ofte har jeg lyst til å droppe skolen. Jeg har mistet troen på at jeg kan klare det, mistet troen på at det er noe vits. Jeg klarer det jo ikke. Jeg klarer jo ikke å gå på skolen fire dager i uka. Jeg klarer ikke lese. Jeg klarer rett og slett ikke å ta meg sammen. Og hvorfor skal velferdsstaten bruke masse penger på min utdanning, hvis jeg ikke klarer å jobbe når jeg evt. er ferdig med den?

Ser dere den kritiske tankegangen? En liten del inne i meg roper at dette er Emo-Aina som prater. Men den delen av meg forsvinner mer og mer. Den egentlige Aina er ganske langt i bakgrunn nå. Emo-Aina har vunnet frem, og jeg føler det nesten virker som om hun fryder seg over det. Hun fikk endelig bevist de hunt alltid har ment - at den opprinnelige Aina er for svak. Og med det har Emo-Aina vokst seg enda sterkere.

Aina har bare blitt en skygge. Hun innehar ingen dybde, ingen realitet - ingen eksistens. Hun er bare en svak etterligning av Emo-Aina. Og en dag forsvinner sola for meg, og da forsvinner også den lille skyggen av Aina, for å bare etterlate Emo-Aina.

Jeg prøver så hardt å holde på Aina, men jeg føler ingen hjelper meg. Og jeg er ikke sterk nok til å klare det på egenhånd, noe jeg og behandleren min absolutt var enige om. Det var jo derfor jeg fortsatt, halvannet år etter jeg startet, fortsatt gikk til en offentlig psykologspesialist. Det er snart et halvt år siden. Altså; to år ut i behandlinga, og jeg står nå tilbake på startstreken - dyttet tilbake av en makt jeg ikke rår over.

Hva har jeg gjort for å fortjene å miste meg selv igjen?

Er jeg i ferd med å gravlegge meg selv?

(ja, jeg vet jeg høres sinnsykt dramatisk ut. Men sånn føler jeg det. Take it or live it. Jeg trenger ikke de menneskene som ikke tar meg seriøst).

Jeg, som mange andre er rett og slett møkk lei lavkarbodiskusjonen som er ute og går. Absolutt alt av medier gjør nada for å skaffe seg kunnskap av hva lavkarbo egentlig går ut på, og det har blitt en heksejakt på oss lavkarbo'ere. Særlig vi som lever på såkalt "ekstrem-lavkarbo", altså 20-30 g karbohydrater om dagen.

Det er ikke måte på hvor dumme vi som spiser så få karbohydrater er. Vi pøser jo på med bacon og smør, ja det virker som det er det eneste vi spiser. Vi går glipp av alt som heter vitaminer og mineraler, og mange andre viktige næringsstoffer fordi vi verken spiser frukt eller grønnsaker. Slike fordommer gjør meg forbanna. Et godt lavkarbokosthold består av masse grønnsaker. Frukt er man forsiktig med, pga. karbohydratene, men kom ikke å si at vi på lavkarbo spiser lite grønnsaker. Jeg for min del, spiser mer grønnsaker enn jeg har gjort på lenge. I mitt kjøleskap er det nå alltid noe grønt, og du finner knapt beabeidet mat. Ja, nettopp - dette er en vinkling diskusjonen mangler. Nemlig det at lavkarbo dreier seg primært om rene, naturlige råvarer. Minst mulig bearbeidet mat, og tenk - baon er faktisk bearbeidet! Så vi lavkarbo're spiser ikke egg og bacon til frokost hver dag for den som måtte tro det. Skal man leve i ekte lavkarboånd, skal man faktisk helst spise økologisk og mest mulig vilt kjøtt. RENE, UBEARBEIDE PRODUKTER.

Lena Beatrice har på bloggen sin kommet med en dagsmeny for denne fæle, ekstreme lavkarbovarianten. Ta en titt, og se hvor lite grønnsaker vi har i kostholdet, og hvor mye feil fett vi har ;) (for ja, det gode fettet, er faktisk sunt. Og her må man utvide kunnskapen sin til å dreie seg om mer enn mettet og umettet fett. Det gidder jeg dog ikke forklare nå :p)

http://lenabeatrice.net/mat-og-helse/en-dagsmeny-med-ekstrem-lavkarbomat/

God lesing ;)

Tira fylte tre år på tirsdag, og i den anledning måtte jeg gjøre litt ekstra for henne.

For en stund siden så jeg på bloggen til Caroline en enkel oppskrift på en fantastisk hundebursdagskake. Og jeg måtte jo så klart prøve den ;)

Det hele er ganske enkelt (og like grisete):

Du trenger:

2 skiver loff/fint brød (jeg brukte tre, hvor den ene havnet på toppen, litt mindre enn de under).
Leverpostei
Schmackos
Våtfor, jeg bruker den fra Cæsar
Par skiver kokt skinke
Evt. bursdagslys

Så her gjør du det:
Skjær skorpene av brødskivene, slik at de blir mest mulig runde (mine ble mer avlange....) og smør leverpostei på to av de største. Legg alle skivene oppå hverandre, de med leverpostei i bånn, og skjær en skive av våtforet som du legger oppå den øverste skiven. Legg deretter to skiver med skinke oppå der igjen, og smør hele herligheten inn med leverpostei (jupp, du tenkte riktig, det er her det blir litt grisete....). Pynt med Schmackos. Jeg forsøkte å skjære ut hjerter for syns skyld, men det var ikke lett gitt. Derfor ble det et stort hjerte og noen rundinger. Og hvis du ønsker, for din egen underholdning, kan du putte på lys:

Voila :)

Dersom du ønsker å se Caroline sin fremgangsmåte og kake, kan du trykke her.

Dette er så klart en god porsjon for min Tira (jeg kan love deg jeg måtte holde meg litt når jeg så hun spise brødskiver og hele pakka), men Caroline betrygget med meg at hun har hørt med veterinær om alle ingrediense. Jeg så for meg at Tira kom til å bli litt dårlig i magen siden det er en del hun reagerer på, men det gikk veldig bra :) En gang i året må jo hun få lov til å virkelig kose seg ;)

Så da velger jeg å tro at det er noen flere hunder der ute som kan vente seg en kake til bursdagen sin ;) Jeg ble hvertfall inspirert den gangen jeg oppdaget oppskriften :)